Og hva gjør man når man sørger?

Det finnes ulike måter å takle sorg på, vi dro og henta den nye bilen, kjørte ryfasttunellen bare for å ha gjort det, dro på et handlesenter vi egentlig ikke liker (og som vi ikke hadde vært i på 4 år). To ganger!!

Og så pratet vi masse om hvordan årene med henne har vært, og spesielt den siste tiden

Da sønnen var hjemme i oktober reagerte jeg på at Freia ikke var like forelska i ham som hun pleide, hun satt jo alltid klint inntil ham i soffaen og så på han med DET forelska blikket, men det gjorde hun ikke i oktober. Det hadde han også merket, men ikke tenkt så mye over før nå

Og når vi tenker etter så hadde hun endret personlighet de siste månedene, blitt mer bjeffete og oppmerksomhetssyk. Og Freia fikk MYE oppmerksomhet

Så hjernesvulsten har nok påvirket henne over tid, men uten at vi merket det så veldig, vi skyldte adferdsendringen på alderen hennes, dårlig syn, kanskje vonde bein..

Åhh, jeg håper ikke hun hadde det vondt de siste månedene med oss, det er en forferdelig tanke. Jeg støttet meg alltid på ordene fra dyrlegen vi brukte da vi hadde Tinka, "hvis dei æde godt å sjide godt, då he dei det bra" Håper, håper, håper hu hadde det bra



Det er gått en måned nå og vi savner henne hver dag, nye rutiner er innarbeidet og plutselig ser vi nye muligheter, så nå slapper vi av og stresser ikke med å skaffe ny hund enda. Vi har faktisk tenkt oss på honeymoon først, haha

Fine lille voffen vår
som vi var så enormt glade i
Du blir med oss på honeymoon og du 

Freia er død

Lille fine gode snille silkemyke vennen vår er død, det er så trist

1. juledag var sønnen og eg på besøk hos mor, Rune var hjemme med Freia, da vi kom hjem var han ganske opprørt og sa at det hadde skjedd noe med den ene bakfoten til Freia, hun kunne ikke gå, slepte den etter seg, det hadde bare stått på noen sekunder. Resten av kvelden var hu helt fin, hoppet opp i sofaen og ned som ingenting

Vi gikk tur om kvelden, en liten tisserunde rundt kvartalet og alt var helt normalt

I 3-tiden våknet jeg av et rabalder ute i gangen og hoppet opp og da jeg kom ut lå Freia og skalv og greide ikke reise seg. Jeg tok på henne selen og tok henne med ut i hagen, en dyrlege sa engang at om de fikk et hjernedrypp så kunne det hjelpe å holde dem i bevegelse

Hun kunne ikke stå og jeg holdt henne oppe ved hjelp av selen, hu tisset og vi gikk en liten runde på plenen før vi gikk inn igjen, imellomtiden hadde Rune rigget til seng til oss i gangen sammen med Freia og vi byttet på å ligge der. 

2. juledag (i går) sto vi opp og gikk en runde i hagen, med selen på og vi holdt henne oppe, hu bæsja og tisset og vi syntes hu var litt bedre, men så måtte hu riste seg og da falt hun

Vi bar senga hennes opp i stua og hun lå der, øynene flakket og hun peste og var åpenbart i dårlig form, heldigvis var matlysten grei og hun drakk vann

Vi googlet og basert på formen hennes og matlysten så kom vi fram til at vi skulle avvente situasjonen ett døgn før vi evt kontaktet dyrlege

Om natta lå hun i senga mellom oss (bildet over) hun følte seg trygg der og roa seg godt

I dag, fredag ("3. juledag") var formen lik, vi fikk time hos dyrlege og Andreas ble med, etter at hun var undersøkt fikk vi den triste beskjeden at hun hadde en hjernesvulst og at vi ikke kunne håpe på bedring

Trist som fy

Freia var alltid så redd hos dyrlegen, men i dag bare la hun seg rolig ned på gulvet, det var akkurat som hun skjønte at det var slutt

Vi koste lenge med henne og lå tett inntil som hun elsket og vi satt på golvet med henne da hun fikk beroligende og samme når hun fikk dosen som gjorde at hjertet stoppet, det var rart å kjenne hvordan den silkemyke pelsen endret seg til stiv og vanlig hundepels

Vi håper hun kjente at vi var der med henne inn i døden

I kveld brenner vi lys for Freiaen vår