Og så pratet vi masse om hvordan årene med henne har vært, og spesielt den siste tiden
Da sønnen var hjemme i oktober reagerte jeg på at Freia ikke var like forelska i ham som hun pleide, hun satt jo alltid klint inntil ham i soffaen og så på han med DET forelska blikket, men det gjorde hun ikke i oktober. Det hadde han også merket, men ikke tenkt så mye over før nå
Og når vi tenker etter så hadde hun endret personlighet de siste månedene, blitt mer bjeffete og oppmerksomhetssyk. Og Freia fikk MYE oppmerksomhet
Så hjernesvulsten har nok påvirket henne over tid, men uten at vi merket det så veldig, vi skyldte adferdsendringen på alderen hennes, dårlig syn, kanskje vonde bein..
Åhh, jeg håper ikke hun hadde det vondt de siste månedene med oss, det er en forferdelig tanke. Jeg støttet meg alltid på ordene fra dyrlegen vi brukte da vi hadde Tinka, "hvis dei æde godt å sjide godt, då he dei det bra" Håper, håper, håper hu hadde det bra
Det er gått en måned nå og vi savner henne hver dag, nye rutiner er innarbeidet og plutselig ser vi nye muligheter, så nå slapper vi av og stresser ikke med å skaffe ny hund enda. Vi har faktisk tenkt oss på honeymoon først, haha
Fine lille voffen vår
som vi var så enormt glade i
Du blir med oss på honeymoon og du
som vi var så enormt glade i
Du blir med oss på honeymoon og du
2 kommentarer:
Er det ikke sånn det er med både mennesker og dyr, da? Man finner ofte en naturlig forklaring på vondter og endringer, enten det er alderen eller årstida eller hva det måtte være. Både positivt og negativt å ikke tolke alt som faresignaler, tenker jeg. Spent på hvor dere legger honningmåne-turen. :)
Lykke til på turen! Håper det går bedre nå! Klem ;)
Legg inn en kommentar