Ett år siden

den triste dagen

Dagen da verdens fineste, klokeste, morsomste, mest kosete av alle 4-beinte døde

Vi har savnet henne hver dag

I en begravelse jeg var i engang sa en til meg at «sorg er en ganske egoistisk følelse». Jeg forsto godt hva vedkommende mente med det for sorgfølelsen er individuell og min sorg er det bare jeg som kjenner

Selv gråt jeg hver dag (!) i 6 år (ja hver dag i 6 år) etter at far døde. Rart, syns mange, når jeg forteller om det. Grunnen til denne langvarige sorgen har jeg ikke lyst å fortelle om her, 

ennå.

Jeg har grått litt i året vi har bak oss og - etter at godeste Freia døde, hun var en viktig del av den vesle familien vår

Og jeg skulle gjerne ønsket at vi fikk en ny som henne, så unik på alle måter

I dag tenker jeg litt ekstra på henne og lurer litt på hvordan hun ville taklet en valp

Hun hadde antakelig lært den alle unotene sine og vi ville hatt nye 13-16 år foran oss med problemer 😂

Vi elsket Freia og hun elsket oss, men hun var utrygg på verden og det gjorde livet hennes vanskelig. Vi tok henne oftest med på tur der verden var litt mindre farlig og da følte hun seg fri og glad. Et par gode hundevenner hadde hun også, men de aller fleste var hun livredd og gikk beinhardt ut mot alle firbeinte for å forsvare seg

Når hun følte seg trygg var hun verdens beste hund og vi storkoste oss sammen med henne og alle de sjarmerende sidene og påfunnene hennes

De gode minnene blir ikke borte